Verden i dag!
Jeg satt ned og lyttet til de. Ikke et eneste ord kom ut av munnen min de 15 minuttene av livet mitt. Jeg forstod brått hva feilen i verden er. Se ut,hør.
En av de i rommet sa: Skyt de,fjern de.En annen sa der etter: Det er jo bare moro at det der hendte. Den siste sa at de er syke mennesker.
I alt dette så er ingenting rett. Hvis hver nordmann skal tenke slik så blir verden et svart hull. Hadde jeg vært muslim hadde jeg blitt skikkelig lei meg.
Jeg forstår de. Og etter 15 min med å høre dritt så fortalte jeg mine meninger.Alle ble stille.De forstod. Skal det bli fred må man møtes på midten..Ingen forstår.Det er fordi vi er egiositiske jævler fra det rike området.
En av de i rommet sa: Skyt de,fjern de.En annen sa der etter: Det er jo bare moro at det der hendte. Den siste sa at de er syke mennesker.
I alt dette så er ingenting rett. Hvis hver nordmann skal tenke slik så blir verden et svart hull. Hadde jeg vært muslim hadde jeg blitt skikkelig lei meg.
Jeg forstår de. Og etter 15 min med å høre dritt så fortalte jeg mine meninger.Alle ble stille.De forstod. Skal det bli fred må man møtes på midten..Ingen forstår.Det er fordi vi er egiositiske jævler fra det rike området.
en stille tid
Også i en stille tid hvor du kan føle.Da du ser ut og du kan se.
Og du endelig kan forstå det.
Og enda et lite skrik som gjør at en stivner innvendig.Det blir jo så fryktelig iskaldt inne i seg selv. Man føler seg kvalt av egen reddsel.
Samtidig er det en blendende sol, som er så lik kjærligheten. En veldig ukjent varme som stråler mot en.
De få ordene som faller inn.Du er alt jeg trenger. Samtidig som jeg flykter.Jeg er redd.
Og du endelig kan forstå det.
Og enda et lite skrik som gjør at en stivner innvendig.Det blir jo så fryktelig iskaldt inne i seg selv. Man føler seg kvalt av egen reddsel.
Samtidig er det en blendende sol, som er så lik kjærligheten. En veldig ukjent varme som stråler mot en.
De få ordene som faller inn.Du er alt jeg trenger. Samtidig som jeg flykter.Jeg er redd.
Tanker vel..
Hvordan kan jeg vite. og samtidig være helt sikker?
Hva må jeg gjøre for å få deg til å innse det sanne..
I en sterk og økende tvil strekker jeg armene mine mot deg.
Den sperrede døren er nå borte, og det er åpent. Helt inn.
Skrittene kommer nærmere og nærmere. Frykten for å la deg nå frem i tide er sterk. Det knyter seg innvendig, og trangen til å lukke døren igjen kommer.
Når du kom så nære, lukket jeg bare døren igjen. Rett foran deg. I det jeg snudde meg og så mot en ensom dør, så tung og stor, kom tårene mine igjen.
Tapet ble større, men jeg mente det ikke.
Alene, mot alt.
I en stor verden som er fylt med hat.
Stedet der hvor hatet har vunnet over kjærlighetensbane, der hvor tryggheten er blitt til uro. Midt i blant alt dette lever vi. Noen blinde, andre ikke like blinde. Hvor skal dette ende?
Jeg vil være deg nær.
Jeg vil se deg, føle deg og være glad i deg.
Du aner ikke hvor stor e ønsker jeg har om dette.
Det er bare det at jeg frykter deg.
Så la meg spole tilbake. Da døren smalt igjen, da jeg sperret alle andre ute.
Den dagen hvor tårene mine falt, gradvis fortere. Dagen hvor smerten i mitt indre var på det værste. Alt jeg tenkte på var nettopp deg. Jeg skulle bare redde deg. Beskytte deg fra meg. Det ble som et fallende glass..
Man er stille i noen sekunder etter depserat forsøk om å ta det i mot. Plutselig kommer en knusende lyd. Sønderknust.
Hva må jeg gjøre for å få deg til å innse det sanne..
I en sterk og økende tvil strekker jeg armene mine mot deg.
Den sperrede døren er nå borte, og det er åpent. Helt inn.
Skrittene kommer nærmere og nærmere. Frykten for å la deg nå frem i tide er sterk. Det knyter seg innvendig, og trangen til å lukke døren igjen kommer.
Når du kom så nære, lukket jeg bare døren igjen. Rett foran deg. I det jeg snudde meg og så mot en ensom dør, så tung og stor, kom tårene mine igjen.
Tapet ble større, men jeg mente det ikke.
Alene, mot alt.
I en stor verden som er fylt med hat.
Stedet der hvor hatet har vunnet over kjærlighetensbane, der hvor tryggheten er blitt til uro. Midt i blant alt dette lever vi. Noen blinde, andre ikke like blinde. Hvor skal dette ende?
Jeg vil være deg nær.
Jeg vil se deg, føle deg og være glad i deg.
Du aner ikke hvor stor e ønsker jeg har om dette.
Det er bare det at jeg frykter deg.
Så la meg spole tilbake. Da døren smalt igjen, da jeg sperret alle andre ute.
Den dagen hvor tårene mine falt, gradvis fortere. Dagen hvor smerten i mitt indre var på det værste. Alt jeg tenkte på var nettopp deg. Jeg skulle bare redde deg. Beskytte deg fra meg. Det ble som et fallende glass..
Man er stille i noen sekunder etter depserat forsøk om å ta det i mot. Plutselig kommer en knusende lyd. Sønderknust.
En skygge?
Skyggen.
Jeg ligger i den gode og varme sengen min. Det er like før øyne mine lukker seg langsomt igjen. Like før jeg faller i nok en dyp søvn,samtidig som jeg hører noen forsiktig steg nærme seg den høye døren min. Øyne mine lukker seg fort opp,kroppen min stivner. Store øyne stirrer mot den høye døren. Jeg gripåer hardt tak i dynen og trekker den over hodet mitt. Slutter å puste. Døren lukkes opp. Merker stegene nærmer seg. Jeg trekker pusten dypt inn og ut. Skjelvende foller jeg mine hender. Kjære Gud.Hjelp meg.Jeg er kun et barn.
Jeg merker en pust fra en skygge. Merker en kraft sette seg ned på sengen min.Skyggen er skremmende.Den tar på meg. En pust kommer nærmere meg, nå er den under dyna mi. Skyggen alså. Skyggen er slem.Bare mot meg.Så forsvinner den igjen.Skyggen.
Min lille verden
VeVelkommen til min lille verden
